AS Norge

Dette skrev jeg på et nettforum i en debatt om hvordan vi EGENTLIG har det her i Norge.
Dette innlegget er mitt svar i debatten.

Jeg er svært fornøyd med mesteparten av det vi har i Norge.
Vi har gode sosiale ordninger og vakker natur og generelt er jeg svært stolt av å være nordmann.
jeg elsker at vi kan vandre fritt i åpen natur og at våre barn vokser opp i et land hvor de kan føle seg trygge, hvor det er nok mat og stabil skolegang med gratis høyere utdanning.
...men jeg er også kritisk til enkelte ting.
Som følger:

Jeg HATER at det er sånn at alle skal passe inn i samme forma.
Det er liksom sett skjevt på å være flink til noe eller å ha meninger om noe.
Du skal mene det samme som "alle andre" og alle skal spise og like den samme plastikk-aktige hvitosten og NÅDE DEG om du våger å spørre en med mørk hud om hvor han kommer fra, for da er du rasist og fremmedhater. Og nåde deg enda mer om du handler grønnsaker og frukt i innvandrerbutikk og *gisp* innrømmer at du gjør det for da er du ikke norsk "nok".

Jeg er en av dem som mener at det syes puter under armene på innvandrere. Jeg mener det bør stilles tydelige KRAV til at de bør lære norsk og innrette seg etter norsk kultur, slik som de ville krevd om vi flyttet til deres land. Det betyr ikke at jeg vil ta fra dem deres rett til å utøve kultur og religion, men bor de her, så må de og forstå hva som forventes. Jeg driter i om en politi-dame har på seg hijab eller har rastafletter eller går med kors-smykke rundt halsen... hovedsaken er at det mennesket gjør en god jobb og forholder seg til norske lover, regler og metoder.
Jeg mener samtidig at det også bør stilles tydeligere krav til Nordmenn... Vi har en aldeles for slapp arbeidsmoral i dette landet og når ungdom heller vil "nave" enn å ta en ærlig jobb som renholder eller håndverker, så tyder det på at vi har det for enkelt.

For min del, var reaksjonen etter 22. juli vakker, men jeg var skeptisk. HVORFOR var ingen sinte? Jeg var så fly fille forbanna at hvis jeg hadde møtt den JÆVELEN, hadde jeg sansynligvis revet av han hodet med bare nevene.
Vi var så.... snille, vennlige og samkjørte... alle sammen. Jeg var usikker på om den ekstreme godheten vi ga uttrykk for var helt sunn. Vi gråt, vi sang, vi la ned roser, men vi hadde liksom ikke lov til å vise sinne og frustrasjon. For meg så har sinne og aggresjon en naturlig funksjon, og i dette tilfelle en rettferdig funksjon, men jeg følte ikke at jeg hadde lov til å gi uttrykk for den, da ville jo "voldemort" vinne...
Jeg beundrer det Norske folk for den snille reaksjonen og jeg vet at en aggressiv reaksjon ville vært en ego-boost for han som gjorde oss så vondt.
Men en sinnereaksjon ville også ha vært mer... naturlig? sunt?

Jeg liker ikke at vi i Norge skal ha en sånn holdning om at "nordmenn er best" når det ikke er lov til å være best i Norge.
Hvis Nordthug vinner på ski så jubler vi, i felleskap, men hvis han selv VÅGER å juble for seg selv så blir han hakka ned og stempla som sjølgod (selv om det da faktisk krever en viss selvtillit å våge å tro at man kan vinne...).
Hvis en skoleelev er flink i et fag så blir den eleven HOLDT TILBAKE for å følge pensum for sitt årstrinn, for det er fali å være flnkere enn årstrinnet. Nei, vi skal dytte opp dem som ikke er flinke og holde resten av klassen på et gjennnomsnittsnivå.

Jeg HATER Reitan og norgesgruppen og alle de monopolisertende matkjedene som ødelegger for mangfold og utvalg.
Man skulle tro det var unntakstilstand i Norge så mye halvfabrikata og elendig utvalg som vi har i alle butikkene. Vi produserer fisk til milliarder og allikevel så må du LETE etter fersk fisk (ikke vakumpakket eller frosset).
Butikkene blir større og større men i stedet for å utnuytte arealet ved å tilby Flere slags varer så utnytter de arealet vet å tilby flere hyller med DE SAMME varene.
Jeg Hater at Rema/Reitan og Norgesgruppen og alle de andre griske jævlene har lov til å monopolisere markedet og sette krav til leverandører slik at små produsenter ikke har nubbesjanse til å nå ut til kundene og tilby et variert utvalg.
Det samme gjelder Tine og Nortura/Gilde/prior. De krever et monopol og ødelegger for mindre produsenter ved suspekte metoder (fakturere Synnøve Finden etter at TINE fjernet Synnøves smør fra hyllene...)

Jeg HATER at en voldtektsmann som har ødelagt et liv og i mange tilfeller en framtid, kan dømmes til 2 år og slippe ut etter 9 måneder mens en som har fjusket med forsikringen på bilen sin kan fengsles i 10 år.

Jeg hater den dobbeltmoralen som finnes i dette landet, hvor man ikke har lov til å beskrive en mørkhudet person som "utlending" men hvor alikevel godt integrerte NORSKE barn blir sendt ut av landet fordi foreldrene deres har flyktet fra et annet land til Norge før de ble født.

Jeg tåler ikke trynet på Jens Stoltenberg, som med store ord om toleranse og diplomati og å være snille med hverandre lovte det norske folk et åpent samfunn mens han med den andre hånden skyver små barn ut i kulda. Jeg misliker måten AUF fremdeles bruker sympatipoengene på uten å tenke på at vi som ikke stemmer AP OGSÅ føler et tap.
Jeg HATER dobbeltmoralske politikere som uten å selv ha hatt en ærlig jobb, tror de kan legge føringer for hvordan min arbeidshverdag skal være. De godkjenner Vikarbyrådirektivet ene og alene for å holde arbeidsledighetsstatistikken på et minimum. Gud forby at noen av oss kanskje ønsker oss fast jobb... Nå har de gjort det enda vanskeligere.
Jeg føler kvalme over at de som sitter med makt i dette landet verner om sine egne partifeller og overser glatt det faktum at det blant maktens menn finnes et pletora av overgripere, korrupte, voldtektsmenn og andre lyssky mennesker som vi vanlige dødelige skal tillate at styrer "skuta Norge". Ikke et eneste parti er fri for skam, men de skyver det under teppet og tar ikke noe ansvar.


Uff da... dette ble mye negativt når meningen var å finne positive ting...
Jeg er.. i bunn og grunn, svært fornøyd med å bo i Norge og ville aldri bodd noe annet sted.
Jeg har bodd i England i 9 år før jeg kom "hjem" igjen og er overlykkelig for å være hjemme igjen.
Her er lønn og stønader såpass at jeg som alenemor hadde råd til å kjøpe leilighet og bil, mens i England ville jeg ikke hatt sjanse. Jeg følte i England at det var "enhver mann for seg selv" mens i Norge har vi en større fellesskapsfølelse fog et felles ansvar for hverandre. Vi tør å være litt nabokjerringer her, mens i England så lukket de øyne og ører for alt som ikke angikk dem selv. Mine spontanaborter, dersom jeg ønsket å snakke om dem ble møtt med taushet, flauhet og en følelse av at de invaderte mitt privatliv, mens her i Norge er forståelsen for smerten og følelsene mer personlig og støttende.
Her i Norge kan jeg også snakke om kroppsfunksjoner, amming, menstruasjon, luft i magen osv, (med venner vel og merke!!!) uten at noen syns det er noe rart, mens i England følte jeg at jeg like godt kunne bo i et fjøs hvis jeg så mye som nevnte at jeg måtte på do...

Jeg elsker Norge.
Jeg liker den friheten vi har og den måten vi er reservert høflige utapå med for så å åpne hus, hjem, hjerter og soveplasser til folk som trenger det.

Jeg liker at vi er spontane, bare vi får tenkt oss litt om.
Det krever litt tid, men når vi nordmenn tar til oss en ny type mat, en ny smak, et nytt element, så tar vi det til hjertet 100%. Bare se på Taco, som for 20 år siden var ekstremt eksotisk og fremmed, mens nå er det hverdagsmat.

Twilight, traileren sett fra en annen vinkel...

Jeg kom over denne i dag og trudde jeg skulle le meg ihjel...
jeg er EGENTLIG ferdig med Twilight og har ikke noe ønske om å erte fansen noe mer men dette var bare litt for morsomt...

Rettsak eller Djevledyrkelse?

Nå er Helvete løs i en Norsk rettssal i Oslo.
En tilsynelatende enkel sak hvor skyldspørsmålet er utvilsomt avgjort og hvor tilregnelighet er sakens kjerne har utviklet seg til et mediesirkus uten sidestykke.
En mann har MYRDET 77 mennesker.
Han har et verdensbilde som er analysert og presentert i alle medier på forhånd, så vi vet mannen er totalt forskrudd.
Han mener han har et budskap og en ideologi som vil forandre verden og at hans verdensbilde vil være den eneste sanne i 2081...

Spørsmålet er ikke lengre hvor skyldig eller hvor lite normal han er.
Spørsmålet er hvor mange er enige med han og hvor nær er han til sannheten.

Ved all mediedekningen OG denne diskusjonen gjør vi alle AKKURAT SÅNN SOM HAN VIL!
Han har sagt hele tiden at han ønsker mest mulig media og mest mulig PR slik at HAN når fram til flest mulig med sine (forskrudde) synspunkter.
Norsk Media går rett i fella og gir mannen akkurat det han ønsker seg, rett i fanget...
Er det noe rart han gliser styggt når hele den norske befolkning gjør akkurat slik han vil og sprer det onde budskapet til alle verdenshjørner?
Det ER stor interesse for rettsaken, men det må da gå an å begrense det ekstreme personfokuset og heller se litt nærmere på gjerningene han er tiltalt for?!?!
ALLE kjenner navnet til denne usle ormen.
ALLE vet hvordan han ser ut.
De fleste har på et eller annet tidspunkt sett på ansiktet hans og lett etter et eneste forsonende trekk, et snev av menneskelige følelser i det stramme, hovmodige gliset.
Ingen av oss har funnet mer enn akkurat det HAN ønsker å fremstille.

Jeg personlig trenger å vite mer om ofrene.
Hvem de var, hvordan de kjempet og sloss.
Hvem av dem som ofret seg slik at andre slapp unna.
Jeg vil vite hva de spiste til middag, hvem de var sammen med, hva de ønsket seg av framtida, hva de likte å gjøre på fritida.
Men takket være norsk medias ensidige fokus på å få formidlet morderens budskap, så vil jeg nok aldri få svar på noe av dette.

Norsk media er alt for feige til å faktisk konfrontere de faktiske hendelsene.
Alle norske Journalister har telelinsa fokusert helt i feil retning.
Denne djevledyrkelsen som foregår i nyheter og på avisenes forsider gir oss et så nært bilde av drapsmannen at vi nesten kan telle antall skjegghår på haka hans.
Vi vet alt om barndommen hans, barnevernet som aldri gjorde noe og at mora hans hadde laget spagetti til middag til han den 22. Juli...

Media slår opp ideologi og hjernevasking på førstesida.
Kritikkløst sprer de tanker, filosofier og hat på vegne av en utspekulert klovn.
Uten tanke på langtidsvirkninger, lar de mulige meningsfeller få informasjon om at det finnes flere som tenker sånn.
Dessverre er han ikke alene om å ha hatefulle meninger.
Media  gjør hatet stuerent ved å referere og videreformidle hvert minste fnugg av propaganda som kommer ut av den stygge glisende kjeften.

Når skal Norsk Media forstå at de brukes som et verktøy?
Frivillig spyr de ut hat og propaganda og forsvarer det med at det har nyhetsverdi.

Jo da... Jeg også vil vite hva slags svada han kommer opp med for å rettferdiggjøre at han jaktet og systematisk slaktet ned 77 mennesker.
Men ikke KUN det.
Jeg vil at denne rettssaken vil gi fred til dem som mistet et familiemedlem og at straffen skal reflektere den ondskapen han utførte.
Jeg fryser på ryggen ved å tenke på at han i Norsk fengsel vil oppleve full Hotellstandard og sannsynligvis aldri oppleve det som noe negativt, tatt i betrakting at han allerede er beskrevet som en einstøing som trivdes best alene.

Dødsdommen

I går var bursdagen min.
34 år.
skummelt...
da jeg var 17 år gammel ble jeg med en venninde inn i et sånnt spå-kjerring-telt på martnan i Trondheim og vi fikk en sånn to for prisen av en deal.
Jeg har alltid åpnet meg for nye opplevelser og ble med.
hun snakket masse om kjærlighet som jeg tolket til å omhandle den gutten jeg hadde et crush på der og da så det har forsvunnet ut av mitt hode sammen med han gutten.
Nå husker jeg ikke engang hvem han var...
men spådama hadde mye mer på hjertet og av de tingene så sitter jeg igjen med to spådommer som satte spor.

Først sa hun at jeg skulle få enten en eller sju barn.
Dvs, det hun SA var at jeg skulle gå gravid en eller syv ganger.
ja da... svært så konkret spådom det der...
Og nå har jeg Maya.
Jeg har hatt to spontanaborter og et svangerskap utenfor livmor.
tolkning?
4 down 3 to go...
Med mindre man regner den gangen, noen år før de to spontanabortene hvor jeg fikk positiv graviditetstest men fikk mens en uke senere...
Justering som følger:
5 down 2 to go...
jeg kan leve med å få to unger til... det hadde faktisk vært hyggelig..

Så kom den bomba som jeg først lo av, så skremte den meg og nå trekker jeg litt på skuldrene av den...
Mitt liv skulle ende når jeg er 34.
Hun bladde opp en slags kabal som skulle representere mitt livsløp og rett før midten av 30-åra dukket det opp et par kort.
Det ene var døden, det andre var et med et sverd.
døden betyr at en alvorlig forandring skjer, det er slutt på et kapittel. Står han opp ned betyr det i tillegg at det er vanskeligheter med den forandringen.
Sverdet er jeg ikke sikker på for jeg husker ikke helt om det var bare et eller flere og om det var en person på bildet.
Uansett tolket spåkjerringa at dette betydde at mitt liv ikke kom til å fortsette etter 34-års alder.
Hun så så vidt på kortene som hadde med resten av livet mitt å gjøre, men sa det var intetsigende kort som representerte stabilitet.
Jeg og venninda mi gikk ut av teltet, kjøpte oss en is hver og lo godt av at jeg skulle dø i en alder av 34.
Vi var 17 år gamle og udødelige, vi hadde mange år på oss til å både leve som hippier og skape verdensfred.
Da jeg kom hjem den kvelden begynte jeg å tenke på spådommen. Jo da... det var lenge til jeg skulle bli 34, men alikevel...
Da jeg fyllte 25 snakket jeg med en venn jeg hadde truffet på nett, om denne spådommen. Jeg var på dette tidspunktet  ganske skremt av hele spådommen og oppriktig bekymret for om det stemte.
Denne vennen hadde jeg truffet gjennom et nettforum for mystikere, hedninger og hekser... i snillest mulig form... og jeg visste hun var en kompetent tarot-leser.
Jeg spurte om denen dama kunne ha hatt rett og jeg virkelig kom til å dø i en alder av 34.
Hun lo.
Lenge.
Og fortalte at en seriøs tarotleser skal ALDRI forutse faktisk død. Da jeg sa at kortet for døden hadde vært oppe, lo hun enda mer og sa at døden i Tarot kan bety alt fra fødsel til ekteskap til at man klipper håret. Det symboliserer rett og slett en forandring.
Sverdene, sa hun, symboliserer at den som blir spådd vokser i personlig styrke, tar egne valg og da evt må takle konsekvensene (dersom sverd-kortet står opp-ned).
Jeg fikk en lang og faktisk behagelig prat og vi ble enige om at jeg skal glede meg til min 35-års dag.

Fordi;
Jeg skal ikke dø, livet mitt ender ikke.
Jeg skal forandre noe, oppleve noe nytt, ta en avgjørelse som forandrer mitt liv.


Ganske latterlig når jeg tenker på det, men 34 årsdagen min har siden den spåkjærringa stått for meg som en slags dommedag... Og her er jeg. Dagen etter. Med ny pulsklokke rundt håndleddet, og nye gummistøvler ved sidena v jakka mi på jobb. hjemme står det et kamerastativ og venter på at jeg skal ut og fotografere små-fugler.

Det er godt mulig at spådommen sllår til. Livet mitt vil forandre seg. men jeg vil selv kontrollere det.
Med spådommen på avstand og sunn fornuft, skal livet fortsette.

Mooncup

Ok.
Nå har jeg skrytt endel av noe som heter Mooncup, så nå bør jeg egentlig bare ta meg sammen og forklare hva det er for noe.
For dem som ikke har fått med seg at kvinner og jenter i fruktbar alder menstruerer så er ikke dette noe relavant blogginnlegg.
Heller ikke for dem som sier ÆÆÆSJJ og blir flaue av temaet.
Jeg vil bare minne dere på at dette litt tidvis ukomfortable og potensielt grisete fenomenet er en naturlig del av en fertil kvinnes liv.
Jeg for min del er komfortabel med å vite at jeg kommer til å kvitte meg med slimhinner sånn ca en gang i måneden i sånn ca 10 år til.
Bare så det er sagt...

Samtidig, fram til sånn ca 4 år siden syntes også jeg det var helt avskyelig å skulle blø en gang i måneden. Mens-smerter kunne jeg leve med. Ubehagelig, ja men når man har slitt med det i nesten 20 år så lærer man at det går over.
Det var det hygieniske jeg ikke syntes fungerte.

Jeg hadde liksom to valg.
Det ene var bind, som jeg alltid har syntes var i veien. jeg følte at jeg vagget når jeg gikk og det kjentes som en bleie. I tillegg følte jeg selv at det klødde luktet ekkelt dersom jeg ikke skiftet ofte. Dersom jeg skiftet bind så ofte som jeg følte jeg måtte for å holde lukta under kontroll, så kostet det også ekstremt mye.
35 bind i en pakke, 50 kr pr pakke en pakke pr mens x 12/13 ganger pr år x ca 30 års fruktbarhet = det er dyrt å være dame...
I tillegg er ikke akkurat bind et miljøvennlig produkt, hverken å lage eller å kvitte seg med.

Det andre valget var tamponger, et bommullsprodukt som jeg aldri hadde følt meg komfortabel med. For meg hadde tamponger alltid framstått som bakteriebomber og jeg følte at de var direkte uhygeniske. Risikoen for Toxic Shock Syndrom (TSS) er høy og kan koste liv. Tamponger brukte jeg derfor kun i situasjoner hvor muligheten for bind falt bort eller at jeg skulle føle meg mindre "bleierompe".  Dvs hvis jeg skulle på strand eller i en badesituasjon eller skulle ha på meg skjørt og ville at mine "kvinnedager" skulle kunne skjules. Jaja... nå er ikke bind så himla synlige under klær heller da men følelsen av at det "er noe der" gjør i allefall at jeg føler meg keitete....Etter å ha født falt tampong-alternativet bort pga anatomiske endringer... uten at jeg nødvendigvis ønsker å spesifisere så nøye. I tillegg medførte tamponger (i allefall for meg) en månedlig tilleggsbalastning av candida sopp og derfor en merkostnad i canesten-utgifter.

Både bind og tamponger førte for meg til uendelig mye frustrasjon og irritasjon. Jeg følte ikke at min menstruasjon var en del av meg og hadde mest lyst til å gå i hi hver gang jeg fikk mens.

Så fikk jeg via min kjære søster spørsmål om jeg kunne kjøpe med fra en Englandstur noe som het for Mooncup til henne. Der selges de på apoteker og er lett tilgjengelige.
Jeg kjøpte til henne og glemte egentlig hele greia helt til hun fortalte at hun hadde fått et "nytt" liv. Jeg syntes fremdeles det hørtes merkelig ut men tanken lå bak i hodet mitt og modnet gradvis, mens søsteren min overbeviste flere venner om å forsøke.


Jeg valgte selv å gi det et ærlig forsøk i 2008 og jeg har aldri angret en dag.
Siden jeg begynte med mooncup har jeg følt at jeg har hatt "kontroll" over min egen menstruasjon. Candidasoppen jeg slet sånn med i forbindelse med tamponger er helt borte, og dersom jeg av noen grunn bruker tampong, som f.eks hvis jeg er hjemmefra eller på reise når mensen kommer, så kan du banne på at soppen kommer tilbake. Den trives alt for godt inne i den varme lune bommulla...
Mooncupen har rett og slett gitt meg god grunn til å trives med mine kvinnelige hormonsykluser og hormoner.

Nå har jeg vel kommet så langt at jeg må forklare nøyaktig hva en Mooncup er og hvordan den fungerer.
Mooncupen ble funnet opp allerede i 1930, omtrent samtidig med tampongen. Desverre så produsentene en større markedsverdi i et produkt som må kastes etter bruk enn i et som kan brukes i flere år og tampongen fikk et stort markedsføringsbudjett, mens Mooncup havnet litt i bakleksa. I 2002 begynte en engelsk dame ved navn Su Hardy å produsere Mooncup av medisinsk silikon etter at hun selv hadde brukt og markedsført en latexvariant siden 1980-tallet og forsto at markedet var klart for en allergi-fri silikonversjon.

En Mooncup er en liten silikonkopp med "stilk" som samler opp blod, slim og andre menstruasjons væsker. Stilken klipper man til etter eget behov. Koppen settes opp i Vagina og holder seg på plass med et vakumtrykk.
Koppen finnes i to størrelser. En for dem som ikke har født, og en for dem som har født.


Du kan trene og svømme og gjøre alt som du vanligvis gjør uten frykt for søl og ubehag. Mooncupen tømmer du da i toalettet etter behov før du vasker den med spesialsåpe for de kvinnelige områdene (dr. greve fungerer fin-fint for meg...) og setter den opp igjen.
Null problem.
Jeg har opplevd små lekkasjer hvis jeg har vært uvøren og ikke sørget for skikkelig vakum, og av og til blør jeg så mye at jeg må bruke et truseinnlegg og tømme cupen oftere, men sånn rent søl-og-kliss-messig er Miooncupen mye renere og hyggeligere å ha med å gjøre enn både bind og truseinnlegg.
Fordi den sitter med vakum slik at avfallet ikke kommer ut av kroppen, oksyderer det ikke. Når cupen tømmes lukter det derfor ikke ekkelt, slik som av bind, og silikonmaterialet sørger for at det ikke er noe grunnlag for bakterier heller.
Jeg har ved et tilfelle latt cup'en stå i i to døgn uten å være redd for bakterier og TSS. Det hadde jeg ikke kunnet gjøre med f.eks en tampong.
Mange reagerer på at det samler seg opp i Mooncupen og mener at dette er "ekkelt" og "grisete". Etter min mening er det mindre grisete å tømme det rett i do enn å la det samle seg opp i en bommulsdott.
Alt man egentlig trenger er normalt god håndhygiene.

Når jeg er ferdig med menstruasjonen vasker jeg "cup'en" godt før jeg koker den i tre minutter i en kaserolle jeg har kjøpt kun til det bruket, før jeg tørker den og legger den i sin egen lille pose og venter på neste menstruasjon. Det går også an å desinfisere den på andre måter, men jeg synes koking er greit.

Selvfølgelig fungerer ikke dette for alle.
Men for meg, er Mooncupen det som fungerer aller best.

Vårtegn.

Nå er våren endelig her. Hurra!

Gratulerer til mine to favoritt-tulle-kunstnere

I dag så jeg nyheten om at baby Aulie/Sand er nå sprunget ut av sin mors blomst.
Navnet er ennda ikke kunngjort men jeg holder fremdeles en knapp på navnet DIS!

semantikk og overlevelse

Det er ikke ofte jeg blogger to ganger på rad om samme tema men nå ble jeg litt oppgitt.
Både Dagbladet og Aftenposten rapporterer at Helsedirektoratet ønsker at dem som overlevde Utøya-massakren, ikke lenger skal omtales som overlevende.
Unnskyld men, HÆ?
Vi har, i dette landet, en solid mengde staut, sterk og til dels fortapt ungdom, som i fjor sommer OVERLEVDE vårt aller største mareritt.
Ikke siden krigen har så mange blitt angrepet og drept på en dag.
De overlevde.
Men de skal ikke lenger være overlevende.

OK... jeg er med på den at de fleste vil distansere seg fra alt som skjedde og ikke ha "Utøya-overlevende" som en del av sin identitet for resten av livet.
Andre, kan hende ønsker den merkelappen som en medalje, eller som en grunn til ubehagelige tanker eller psykologiske ettervirkninger?
ikke vet jeg... jeg var ikke der.

Men at helsedirektoratet ber media om å "finne opp" en ny "merkelapp"... det blir litt teit.
Disse ungdommene har alvorligere ting å ta stilling til enn hva slags ord de skal beskrives med.
Hva er alternativet?
22/7'erne?
Utøya-lifers
dem som kom seg unna?
De heldige?
De levende?
de vettskremte-for-resten-av-livet?


Hva med å kalle dem seiersherrene i stedet?
eller blir det respektløst ovenfor dem som ikke seiret?


Ordet Overlevende smaker litt av heltemot og adrenalin.
Du har gjort noe spesielt, vært med på noe over vår fatteevne for å fortjene den lappen der.
Overlevende.
Selve ordet antyder at disse ungdommene har kjempet, vunnet og kjempet igjen.
De kommer til å kjempe resten av livet, mot minner, traumer, skyldfølelse, sorg og sinne.
De overlevde.

Du skal ikke tåle så inderlig vel....

Den Svenske pressefotografen, Niclas Hammarström, vant for et par uker siden en andreplass i den anerkjente og svært høythengende World Press Photo awards.
Han bør være sjukt stolt for den prisen er fotografenes "Oscar".
Jeg ville sannsynligvis ha jublet hull i taket hvis jeg hadde vunnet noe slikt.
Juryen har valgt hans fotodokumentar, og anerkjent håndverket og historiefortellingen som kommer fram.
I Norge ble han fordømt.
Han hadde nemlig vunnet andreplassen for sin fotodokumentarserie om Utøya. Bilder som ble tatt den 22.7.
Pårørende har "reagert" på at han viser døde og vettskremte ungdommer.
Politikere har "fordømt" bildene som ufølsomme.
Jeg er uenig.
Han har, i beste pressefotografstil, tatt bilder av noe som skjedde og har satt sammen de beste til denne konkurransen.
Uten et ord har Hammarström fortalt hele tragedien på en bedre måte enn noen av tabloidavisene greide i løpet av alle sine flere hundre spaltekilometer.
Bildene er vakre i sin ekstreme grusomhet.
Selv de bildene hvor de døde vises, er de vist med respekt, nesten som portretter.
Jeg har visst, hatt kunnskap om, lest om og fordøyd det faktum at mange døde den dagen.
Jeg mistet ingen.
Min tremenning kom hjem.
Alikevel.
Tankene og sorgen omfattet alle i vårt lille land, men det føltes uvirkelig... til tross for alle ordene jeg har lest. Alle vitnebeskrivelsene. Alle nyhetene om både offre og gjerningsmann.
Ingenting av det gjorde mer enn å få meg til å føle avmakt.
I det jeg så bildene som Nicklas Hammarström hadde tatt, følte jeg de siste små brikkene i puslespillet falt på plass.
I det jeg så forlatte klær på et svaberg, helikoptre over granskogen og blikket til en av dem som frivillig fraktet politiet over vannet. Da plutselig slo det meg at disse ungdommene døde.
Selve døden kom så nært.
Man ser nesten ikke noe blod og selv om enkelte ansikter er synlige så føler jeg at det var riktig av han å vise fram disse bildene.
Jeg er sikker på at Hammarström har flere mye blodigere bilder på lager som ikke ble med i serien.
Personene på bildene er hverken uanstendig eller respektløst framstilt og jeg for min del syns de er helt nødvendige.
Norske aviser har siden juli teppebombet det norske mediabildet med fotografier, tegninger og omtale av gjerningsmannen.
Vi vet alle hvem han er, hvordan han ser ut og at han hadde en ustabil oppvekst.
Vi har fått så mye informasjon om han at vi har blitt tvunget på avstand fra hva han faktisk gjorde.
Hammarström har, i sin ekstreme visuelle enkelthet, ledet oppmerksomheten tilbake over på handlingene og grusomheten, vekk fra tabloidiseringen av gjerningsmannen.

Da årets Norske pressebilde ble kåret for noen dager siden, valgte den norske juryen et bilde av to mannlige politikere som gir hverandre en trøstende klem i etterdønningene etter den samme tragedien.
Ansiktene forteller om gravalvor og sorg, men følges ikke av den samme følelsesbetonte dybden som Nicklas Hammaström har i sine bilder.
Det Norske vinnerbildet fremstår som et portrett. Teknisk perfekt. Upåklagelig komposisjon. Emosjonellt, talende kroppspråk.
Et annet bilde jeg husker godt, ville etter min mening passet bedre. En ung mann som satt på bakken ved regjeringskvartalet med en blødende kvinnes hode i fanget. For meg representerte det enkeltbildet grusomhetene på en dag og det påfølgende norske patriotiske samarbeidet perfekt. Men det er ikke nevnt.

Presseetisk Utvalg uttaler at Hammaströms bilder ikke egner seg på trykk på grunn av at man kan identifisere de døde. man kan se at de er døde, derfor er de ikke aktuelle for publisering og derfor klages det på at disse bildene ble med i konkurransen.
Igjen må jeg protestere.
Dokumentarbildene forteller en sterk historie.
Uten pynt.
Det fremkaller sorg, sjokk og medfølelse.
Samtidig er de de snilleste bildene i hele konkurransen.
Er det greit å vise en død afghansk toåring men ikke en vettskremt norsk tenåring?
Hvorfor var det greit å vise en død baby etter jordskjelvet i Haiiti?
Hva er riktig med å vise en død soldat?
Hvorfor kan vi fotografere død i et fremmed land men ikke i vårt eget?
Skal vi nok en gang ufarliggjøre en gjerningsmann ved å sensurere det han har gjort?
Skal vi udødeliggjøre gjerningsmannen med diagnoser og statistikk mens gjerningene og hans mange unge offre glemmes?

Nico Widerberg skal utforme monumenter i alle kommunene som ble berørt av tragedien.
Sterile, upersonlige monolitter.
Uten referanse til hverken liv eller død.
Passive, menneskeskikkelser i negativ.
Sånn skal vi huske våre døde.
I negativ.
I et tomrom.
Som et vakuum....

Hvordan spiser man egentlig fastelavensboller?

Ja, for hvordan spiser man egentlig fastelavensboller uten at krem og rørte bær tyter ut og griser ned hele antrekket...???